Er det så jævelig mye å be om?
Jeg er dritt lei. Rett og slett.
Dritt lei å bli satt i et svart søkelys hvor alle mine besluttninger og avgjørelser er feil. Det er selvsagt menneskelig å gjøre et par feilgrep. Men måten du påpeker at alt, ja alt jeg gjør er bare feil?
Du aner ikke hvor hardt jeg prøver å være den som strekker ut en hjelpende hånd og prøver å ordne opp i ting. Du aner ikke hvor mye alt dette sliter meg ut. Jeg trenger å komme meg vekk.
Jeg takler ikke å befinne meg på et sted hvor det bare er omringet med dramatikk,syting,klaging og tårer. Jeg orker det ikke.
Og uansett om jeg ikke tar så mye ansvar som jeg burde ha gjort, uansett om jeg ikke konsentrer meg om ulike ting jeg burde ha fokusert mer på. Eller småting jeg burde tatt meg tid til..
Er faen ikke så lett, kjære deg.
Og alt det du skriker opp i trynet på meg. Alt av bullshitet du står og presser inn i skallen på meg.
Det sårer.
Virker som alt jeg gjør ikke betyr noe. Og når jeg virkelig står på og gjør mitt beste. Er det faen ikke bra nok det heller.
Du aner ikke hvor mye det drar meg ned.
Å få slengt i trynet at jeg gir blanke F i alt, at jeg ikke tar meg tid til familien og at jeg bare flyr ute.
Ligger vel kanskje en årsak til det?
Virker som jeg ikke har rett til å ha det gøy, eller i det hele tatt leve. Nyte livet.
Etter alt jeg har gjort for deg, stilt opp for deg. Støttet deg i disse vanskelige situasjonene som ikke er så jævlig enkelt å håndtere.. Hva mer er du forventer?
Du vet utrolig godt hvor lett det er å ta tak i meg og si til meg at du vil ha meg litt mer hjemme, kanskje litt mer tilstede. Det er ufattelig enkelt. Å skrike og la agrresjonen din gå utover meg, jeg har da faen ikke gjort deg noe galt?
Eller har jeg det?
Jeg gir opp, ikke enda. Men ganske snart. Jeg orker ikke mer, det kommer til å gå en dag hvor det er nok, og jeg ender opp med å sprekke, og du vet vel hva som skjer da, vet du ikke?
Så vær så snill, gi meg litt plass så jeg får pustet ut. Det er ikke så lett som det høres ut å være ung i slike situasjoner.
Det er faktisk jævelig forvirrende og stressende. Med lange dager som er proppfult av arbeid og mas og fjas, og en hjemmebane som dette hvor det bare er krangling, kjefting og klaging om hvor idiot og uansvarlig jeg er og ikke minst om at jeg ikke bryr meg om ting.
Jeg orker ikke mer.
Jeg har gjort det jeg kan.
Men,
Jeg skal gjøre deg en fuckings tjeneste, og gjøre det jeg kan og bedre enn som så.
Men det er vel ikke bra nok det heller antar jeg?
Er det så jævelig mye å be om, at du er stolt av meg for en gangs skyld?
-V.
